Tidseksil del 1

Det var på den tiden Yonus tok navnet Hato og var i tidseksil i Japan. Året var 1610

europeisk kalender, i det som da var tidslinje X. Hato voktet over den nedgravde gudemaskinen som skulle bringe slutten for demonkongen Michaboshi og forhindre tidefallet.

Da han kom til landsbyen Mishima i Tōkaidō provinsen med sin elev Akage hadde de straks tatt bolig i et lite skur og begynt å sette det i stand.

Hver dag feiet og vedlikeholt Hato den lille jordveien foran skuret, hundre fot mot sør og hundre fot mot nord. Under lå gudemaskinen og ventet.

Skuret var nå velholdt og de hadde fått bygget et lite hus omlag 200 skritt opp mot skogbrynet hvor han og Akage hadde tilhold. Hato brukte forsiktig av sine verdisaker for ikke å vekke oppsikt og tok villig oppdrag i kalligrafi og tegning, mens Akage øvde krigskunst og leste magisk teori.

Slik skulle de vente til dagen ville opprinne i april. Studier og disiplin. Omlag to år. Forskyvelser måtte forventes. Mulig mer. Mester Lotos sang var ikke veldig presis. Det ble mer og mer uklart for Hato.

Han hadde fryktelige drømmer om demonkongen, og så stadig små skjevheter og feil i virkeligheten rundt seg. Det kunne være glass eller porselen som plutselig sprakk, mangelen på damp fra en varm kopp med te, dagboktekster som forsvandt og fugler som endret melodi. Bekken bak huset hadde snudd retning.

Han begynte å besøke den lille kroen i landsbyen, først for ferdiglagde måltider til seg og Akage, så for drikk og til slutt for spill. Hato var god i spill, veldig god, for god. Han glemte sine manerer og snart var det ingen som ville spille med han. Kun reisende var nå mulig å gjøre et slag med. Han lærte seg å tape for å få selskapet til å vare.

Det var i et slikt spill han møtte Kajin. De kunne spille go eller shogi, mest shogi. De tapte på tur. Kajin-sensei bar en gul hette, og var prest, sa han. De snakket mest om språk og historie, av og til religion.

«Jeg spår i tegn» sa Kajin en dag.

«Oi» sa Hato.

«Navnet avslører fremtiden» sa Kajin.

«Absolutt» svarte Hato.

Kajin tok frem pensel, blekk og papir. «Hato» sa han, lukket øynene og førte penselen over papiret med en skrivers ferdighet og en munks fokus. «13 strøk, et heldig tall» sa Kajin. De så ned på papiret hvor Kajin hadde malt navnet i det kinesiske tegnsystemet kanji. «Du er en fremmed fugl.» Strekene danset for Hatos øyne, de strakk seg i alle retninger og ville liksom ikke sitte fast. Hato nikket «det er riktig, Kajin-sensei. Ser du mer?». «Du blir ikke lenge, et år, kanskje to, så må du fly», «så mye vet jeg også» sa Hato. «Hva annet?», «det er noe som mangler, noe du må finne og bringe med deg herfra til dit du skal». «Har det betydning for mitt tokt?», «nei, det har betydning for din ånd, det er en begynnelse».

De spilte ferdig partiet. Hato forsøkte en lesning av Kajin, men fikk 12 - et dårlig tall, han kunne bare se flammer og tjeneste som forventet. «Vi prøver igjen en annen dag Hato-sensei, seimei handan er ikke enkelt», «ja, vi prøver en annen dag Kajin-sensei».

Akage var utålmodig. Magisk teori lå ikke for henne. Hato elsket metafysikk. «Hvordan tenker du å bøye urkraft uten å forstå den min kjære Sinober» ville han si. «Med vilje» ville hun svare. «Så vis meg den hellige ild». Akage fant sitt senter, gjorde den originale gestus som han hadde vist, hånden ut, så opp, andre hånd i tale to fingre opp tommel ut «creo vim!». Ingenting. «På nytt» sa Hato. «Ja sensei» sa Akage. Men ingen ild.

Hvor var de glødenede rennene i kinnene? Ilden var helt tydelig i henne. Hato kunne se den femhalede reven bukte seg rundt henne, sort i fjeset, rød i pelsen. Kraftfull. Praktfull. «Igjen!». Reven forsvant. Akage så fortvilet på Hato. «Jeg får det ikke til mester» hendene ved siden, hodet ned. Hato sukket, «det kommer Sinober, det kommer. Du kan få ett timeglass kata så vender du tilbake til studiene. Jeg vil høre deg i tris-megistos i morgen».

Han drakk dypt av risvinen den kvelden. Søkte i sine lectiones, fant ingenting der. Det var på dagen ett år etter han ankom denne tiden, og det demret at skuret hadde hatt høner. Han kunne ikke huske å ha sett dem, men han ante lukten av halm og fugl. Om ett år ville hans tidligere selv og de andre magusene falle gjennom tiden og gjemme seg for forfølgerne i skuret han nå hadde satt i stand. Ringen var nær sluttet.

5.14.21