The Blog

Først fikk jeg spørsmål om jeg kunne levere plakaten til artikkelen «Klimaskifte» (under) med ny tekst for forskningsprosjektet «Climate Crossroads», men svarte at jeg helst ville gjøre slike ting på nytt. Dette både for å gi full skreddersøm til kunden, men også for min egen del.

Selv om plakaten er under et år gammel følte jeg allerede da at utførelsen ikke helt oppfyllte potensialet til ideen og det fotografiske utgangspunktet. Resultatet var tilfredsstillende, men jeg mente hele tiden det var noe som manglet. Helheten satt liksom ikke.

Omtrent samtidig som jeg for alvor begynte å ta i bruk leketoys.no som blogg for illustrasjonene mine følte jeg at jeg hadde et teknisk gjennombrudd. Den viktigste motoren i dette er bruken av teksturer. Da jeg omsider følte jeg behersket bruken av blending-layers for å legge på teksturer falt veldig mange brikker på plass i arbeidet og uttrykket mitt.

I «Climate Crossroads»-illustrasjonen tilfører teksturen en helhetlig flate som binder de ulike elemtene og virkelighetsnivåene sammen til én verden. De sentrale endringene fra «Klimaskifte» til «Climate Crossroads» er; nytt format, endring av karakteren, ny lyssetting og fargetoner, tillegg av skyer og tekstur.

Ikke at jeg allerede har grepet det, men jeg strekker meg efter det om jeg og kan nå det

Formatet på «Climate Crossroads» føltes litt fremmed, men åpnet mer muligheter enn det lagde problemer. Det smale, nesten banneraktige bildet gav mer horisont og dybde og forsterket fokuset på karakterens positur.

Den første blå karakteren var tenkt som å stige opp av isbreen og blande seg inn den fotografiske verden ellers i illustrasjonen (dessuten vil man se at han tisser på breen), den sorte mannen i den nyere versjonen derimot er mer fremmed i sine omgivelser og han er blitt mer et menneske – nærmere bestemt en bisnissmann.

For å matche den nye sorte karakteren følte jeg at lyset og fargene i bildet måtte justeres. Den første er nesten helt lik den fotografiske originalen (se under), mens den nye er mørkere og gulere. Tidfestingen på dagen har endret seg («solen» er en lens-flare som er lagt oppå i photoshop); den første illustrasjonen er midt på dagen, mens nummer to føles som morraflyet.

Den aller viktigste endringen for meg er imidlertid skyene og teksturen i bildet. Tillegget av de tegneserieaktige skyene fra en tidligere illustrasjon (se under) – bygger bro mellom det fotografiske utgangspunktet og den tegnede karakteren, og forsterker det nye virkelighetsnivået i illustrasjonen. Papirteksturen som så er blandet over hele illustrasjonen sementerer alle elementene inn i denne nye virkeligheten som hverken er fotorealistisk eller grafisk. Resultatet er at alle elementene hører bedre sammen og lager en ny verden. En av inspirasjonskildene for denne stilutviklingen er Dmitry Maksimovs illustrasjoner og Relleno De Monos manipulasjoner .

Jeg avslutter denne refleksjonen med en passasje fra et intervju med Jacob Wiedemann i Willy R. Kastborgs bok «I Kunstnerens verksted» (1967) s. 101 (mine uthevinger):

- Kan kunstnerens tilstand karakteriseres ved Paulus’ ord: «Ikke at jeg allerede har grepet det, men jeg strekker meg efter det om jeg og kan nå det»?

- Ja. Den dagen kunstneren slutter å strekke seg, slutter han å eksistere. Det er ikke den kunstneren i verdenshistorien, Beethoven eller Michelangelo, som har fått tak i det han drømte om. Vi er tilbake hvor vi begynte. Man får aldri malt det bilde man ser og vil male. Renoir, det største maletalent Frankrike har hatt, gjorde en håndbevegelse i det han døde og sa: «ennå gjør jeg fremskritt«. Det er den store plan. I germansk kunst roper vi om genier i 30-års alderen. Det er et svakhetstegn. Vi skriker fordi vi ikke har mange søyler her hjemme. Respekten og ærbødigheten blir borte og malerne forsvinner. Munch laget sitt siste bilde – av seg selv – som gammel på Ekely. En besøkende sa det var vel skissemessig. Munch sa: «Det er det beste jeg har malt«. Det er det samme som hos Renoir; fremskritt, fremskritt, fremskritt.